“Hele verden er i mot oss”
“Gjelder menneskerettighetene for meg?"
For meg oppsummerer disse to setningene en kjerne i de uforenlige fortellingene om krigen i Midtøsten akkurat nå. Vi setter sammen fortellinger og bygger en virkelighetsforståelse basert på ulike hendelser. Der jeg ferdes i verden, er det to uforsonlige historier som fortelles om hverandre. Må det være sånn?
Den akutte situasjonen på Gaza
Krigen i Gaza har foregått i snart fire måneder. Hele denne tiden har palestinerne der manglet vann, mat, strøm, hus, sykehus og varme, og levd i et konstant bomberegn. På mine sosiale medier er det bilder og fortellinger om dette hele tiden. Bomber og skader er nesten for mye å ta inn, så jeg tenker mest på mat, vann og hus. Barn som er alene. Det er i tankene mine i løpet av dagen og gjennom natten, om jeg våkner i noen minutter. Over to millioner mennesker opplever dette akkurat nå. De er stengt inne i dette marerittet som eskalerer hver dag som går. Jeg kan ikke forstå hvordan dette bare kan fortsette.
Israel er et lite land, med korte avstander. Det er ikke fortellingen om denne akutte krisen som er viktig i andre deler av Israel. Israelske medier fylles av fortellinger om ofrene for terrorangrepet, grusomme skjebner og grusomme hendelser som skaper sorg, sinne og hat.
På nyhetsmorgen på P2 30. januar var det en reportasje der Sissel Wold gikk langs Rotschild Boulevard i Tel Aviv og spurte folk hva de tenkte om at Israel er anklaget for folkemord. En mann som solgte t-skjorter med ordet håp på hebraisk og arabisk svarte blant annet: “Jeg tror at verden er i mot oss, vi ønsket ikke denne krigen, det var Hamas som startet den.”
Jeg skal forsøke å sette ord på hvordan jeg tror denne krigen kan se ut fra et Israelsk ståsted: De er angrepet, et brutalt, kynisk, grusomt terrorangrep som rystet samfunnets grunnvoller. På grunn av dette har de rett til å forsvare seg og Israel kommer ikke til å bli et trygt sted før Hamas ikke finnes mer. Hamas befinner seg i Gaza, midt i blant sivilbefolkningen. Det er de som bruker sivilbefolkningen som skjold.
“Verden er i mot oss”. Rettsaken og de millionene av mennesker som demonstrerer verden over beviser det. Eller?
Tilbake i nyhetsmorgen i Tel Aviv med Sissel Wold:
“På gresset i midten av den brede Rothschild Boulevarden sitter 20 hvitkledde kvinner i ring. De protesterer mot krigen i Gaza. “Stopp blodbadet” står det på et stort, hvitt banner. Hva synes du om folkemordanklagen?, spør Sissel en av de som sitter der, Lena. “I’m not sure if it’s okay to say, just in terms of my own safety.” svarer hun. Hun vet ikke helt hva hun skal svare på det, sier hun, men at hun er for alt som kan stanse volden. Lena hadde ikke lyst til å si noe mer, for den som ikke støtter krigen i Gaza og som støtter anklagen om folkemord, kan lett få problemer, i sosiale medier og på arbeidsplassen. “I don’t want to put myself in such situation.”
Empati med palestinere er i denne konteksten nesten å regne som forræderi. Her kommer det uforsonlige frem igjen. Disse millionene av menneskene som demonstrerer, blir med sin empati - til noen som er i mot det israelske folk. Jeg vet at jeg forenkler ting og setter ting på spissen, men mitt fokus er nettopp det uforenlige.
Denne krisen skaper en tsunami av sinne, hat og frykt som sprer seg over hele verden og folk er rasende på Israel. Og her kommer det et skille; er man rasende på Israel for hva de er eller for hva den israelske regjeringen gjør akkurat nå. Jeg vil insistere på at det er svært mange som er rasende for hva de gjør. At tilsvaret på den brutale terrorhandlingen har kommet helt ut av proposjoner. For så mange mennesker er det helt uutholdelig å være vitne til hva folk i Gaza går gjennom nå.
La oss tenke oss at rollene var snudd om. Over to millioner israelere var sperret inne på et lite område og fratatt vann, mat, hus, sykehus. Over 26000 var drept. Hadde det vært slik, hadde det vært israelerne folk demonstrerte for.
Det finnes en masse mennesker som er motivert av empati, men det er jo selvsagt ikke hele bildet. Derfor mener jeg at Nenanyahu og hans regjering også er en katastrofe for det israelske folk.
Annenrangs borgere
Den 21. januar var jeg på foredrag med dokumentarfilmskaper Deeyah Khan: Hvordan snakke med en ekstremist? På slutten av foredraget ble hun spurt om krigen i Midtøsten. “Denne krigen er farlig. Den rokker ved grunnmuren av hvordan vi oppfatter verden. Mange med muslimsk bakgrunn spør seg selv: Gjelder menneskerettighetene for meg? “
Det fikk meg til å tenke på hva en muslimsk venn sa nylig i en diskusjon om denne krigen; “Jeg har alltid visst det, vi er ikke like mye verdt.”
Nå når medias flombelysning er på Israel, blir det veldig tydelig at palestinere blir behandlet som annenrangs borgere, både på Gaza, Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Og Israel er en del av Vesten, med USA som sterkeste støttespiller og med dype bånd til Europa. Det samme gjelder muslimer i Europa og USA, de er også en del av den vestlige verden. De uforsonlige fortellingene gjør at mulige fellesskap og felles ståsted kan krakelere i mange retninger.
Så her er de to fortellingene, Israel som forsvarer seg og en akutt krise der en innestengt befolkning blir bombet i stykker. Med fortelling i denne sammenhengen mener jeg snarere hvilke hendelser det er man bruker til å sette sammen sitt bilde av virkeligheten. Forholdene Gaza er ikke en fortelling, men en krise gjør mennesker over hele verden, med all slags bakgrunner, sinte og fortvilet. Den israelske regjeringen med Benjamin Netanyahu i spissen fremstår som nådeløse. De bryter alle regler for krig og er anklaget for folkemord.
Det er det forferdelige, umenneskelige som skjer, som er det som gjør at folk demonstrerer over hele verden. Vi ser og hører hvordan krigen utspiller seg, men så langt har ingenting kunne stanse det som skjer. Akkurat nå er det en stor andel av palestinere som er i ferd med å dø av sult eller sykdommer som sprer seg på grunn av de elendige forholdene.
Jeg tenker på mannen i Tel Aviv som solgte T-skjorter med ordet håp på hebraisk og arabisk. Håp er kanskje ikke å håpe at noe skal skje helt av seg selv, men å finne ut hva som er verdt å kjempe for? Hvilke verdier kan vi kjempe for?
Og jeg tenker på ordet menneskerettigheter, et ord som er minst like overbrukt som ordet bærekraft, men som likevel ikke slutter å være viktig. Menneskerettigheter er ikke en realitet, men en verdi vårt politiske system er bygget på. Hvert individs ukrenkelige rettigheter, at alle mennesker er like mye verdt, er et verdigrunnlag som er konstant truet, og som må kjempes for. Som vi må velge å kjempe for.
Hvis jeg hadde fått tre ønsker som kunne gå i oppfyllelse, ville jeg aller først fått slutt på den forferdelige bombingen, at gislene skulle slippes fri og uendelige mengder hjelp inn på Gazastripen. Dernest at palestinere og israelere skulle behandles som likeverdige med samme rettigheter og muligheter. Til sist ønsker jeg meg at uforenelige historier som ikke trenger å være det, skal slutte å være det.
Jeg ønsker at alle vi andre som ikke er Netanyahu eller Hamas, skal tro det beste om hverandre og ha tillit til hverandre. Være medmennesker som bryr seg. Jeg vil gjerne ha med et siste sitat som jeg også hørte på radioen: “Uten tillit mister vi sjela vår.”
Kh,
Tiril
Illustrasjon: Monsterprosjekt, Tiril Bryn