Den nye fortellingen må være denne: Din frihet kan ikke gå på bekostning av en annens. Da kalles det ikke lenger frihet. Da kalles det overgrep.
Prolog: I 2016 så jeg Macbeth på kino. Det var en traumatisk opplevelse. Vanligvis ville jeg ikke reagert så voldsomt, men jeg hadde hatt mange års pause fra både tv, film og serier, og vært forskånet for å se vold og voldsomme bilder og fortellinger. Jeg var fullstendig uherdet og hudløs i møte med det jeg så, og ble så dypt rystet at jeg gråt i flere dager etterpå. Fortsatt er det særlig ett bilde som henger igjen: Rekke på rekke med pur unge gutter står skulder ved skulder blant skjøre, høye strå i en fredfull eng. Lyset som faller over dem er varmt og vakkert, og det er som om naturen holder pusten. De er der for å drepe, og bli drept. Krige for en gal konge. Aldri før hadde jeg kjent så sterkt på hvor meningsløst krig er, i en verden med så mye skjønnhet. Nå kjenner jeg på det igjen, med fornyet styrke.
Oppmerksomhetsbloggen er et sted for tanker rundt gamle og nye fortellinger og narrativ, og det vi ser i Midtøsten nå er den mest eksplisitte materialiseringen av en gammel fortelling jeg har sett på lenge. På tide å erklære bloggens dvale for over.
Foto: Marte Vike Arnesen
Kjære, redde, menneske. Jeg hører deg si at det er mørke tider forut.
Jeg hører deg si at du aldri har sett så mye hat og sinne, at ingen burde oppleve krig, særlig ikke barn, men at mer krig dessverre er eneste mulighet.
At det er «oss» eller «dem».
Men kun ett sted er mer krig og vold eneste mulighet, og det er i den gamle, giftige fortellingen til det kapitalistiske, kolonialistiske patriarkatet. Fortellingen og verdenssynet som har fanget så mange av oss inn. Som splitter og hersker og som nok en gang trekker det gode i deg, det gode i menneskene, med seg mot barbariet og kynismen med vold, løgner og undertrykkelse, gjentar historien.
Det finnes alltid en annen løsning når du løfter blikket ut av frykten og sinnet som dominerer den gamle fortellingen.
For hvem er egentlig «vi», og hvem er «de»?
Vi er mennesker! Vi kan alltid velge noe annet. Vi kan velge for det gode.
Du kan velge menneskerettigheter for alle. Du kan velge for frihet og fellesskap, for å la leve. For å lytte, for å tro, for medfølelse, dialog og ærlighet. Du kan velge for god, gammeldags kjærlighet.
Djevelen er guddom mistolket av det feilbarlige menneske, hørte jeg i dag.
Det tydeligste tegnet på slik feiltolkning, er når mennesker deles i kategorier for mer eller mindre verdt, mer eller mindre menneske. Da bør alle varsellamper blinke.
De bør også blinke når du hører deg selv si at det bare finnes en vinkel, en mulig løsning. Det er aldri sant.
Den nye fortellingen må være denne: Din frihet kan ikke gå på bekostning av en annens. Da kalles det ikke lenger frihet. Da kalles det overgrep.
Ordet individ betyr opprinnelig «Det som ikke kan deles». Vi er alle mennesker. Du er ikke fri før jeg er fri. Ingen er fri før alle er fri.
Kjærlig hilsen Marte