Det er fredag kveld. Jeg setter meg på T-banen østover, til Romsås og ungdomsklubben Romsås Raven. T-banen ut av sentrum, ut mot skogkanten til en av Oslos drabantbyer med blokker og gangveier.
Siden sist, har jeg vært på flere ungdomsklubber i Groruddalen og hatt dialogmøter om hatytringer. Da jeg ble tilbudt dette oppdraget, sa jeg ja, selv om jeg ikke har gjort det før. I det siste har jeg nemlig vært mer og mer opptatt av dette med selvbilde og selvverd, og jeg lurte på: Hvordan påvirker hatytringer de unges selvbilde?
Jeg var nysgjerrig på hvordan de ville beskrive sin egen hverdag, og om de ville lytte og være åpne om jeg delte fra prosessen jeg selv har vært gjennom. Hvorfor er så mange unges hverdag preget av at de sier stygge ting til hverandre? Finnes det en motkraft, og ville det være mulig diskutere måter å finne motkraft til hatytringer sammen?
Bydel Grorud har i samarbeid med ungdomsrådet og med støtte fra Bufdir arrangert en serie med dialogmøter om hatytringer, hvor jeg har fått lede noen av dem.
Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle vimmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, ...
Ordene ovenfor er Bufdirs definisjon av begrepet. En hatytring kan være rettet mot en person eller gruppes bakgrunn, etnisitet eller legning. Her er det mye viktig arbeid som blir gjort med å motarbeide rasisme og å arbeide frem tydelige regler og normer for hva som er tillatt å ytre.
Hatytringer kan fort bli direkte angrep på folks selvbilde. De kan kanskje beskrives som ytringer som har til hensikt å få andre til å føle seg lite verdt, være ydmykelser som rammer verdighet, status og anseelse, eller som er med på å støte noen ut av et fellesskap.
Da jeg skulle forberede meg til disse møtene hadde jeg to ulike ting jeg ville oppnå. Det ene var å legge til rette for en samtale der de ville beskrive sine opplevelser av dette. Hvordan var hverdagen deres, hva så de selv som de største utfordringene? Hva ønsker de mindre av, hva ønsker de mer av? Det andre var at jeg ville gjerne dele med dem tanker og ideer som jeg synes er viktige, og se om disse kanskje kunne være nyttige verktøy for dem i møte med utfordringene de står i.
Klokken er 18. Klubben har akkurat åpnet og ungdommene strømmer inn. De yngste er 13 og de eldste er opp til 18 år. Den hyggelige klubblederen viser meg rundt i lokalene.
En ung jente fra ungdomsrådet har kommet for å bistå med dialogmøte, hun har vært med på det tidligere. Vi setter oss i et rom og lager en sirkel av stoler. En gjeng med ungdom som lederen har invitert kommer inn og setter seg i sirkelen vår. Stemningen er god, men også litt ufokusert.
Jeg starter med en øvelse som handler om kraften i vår oppmerksomhet. Det er en enkel øvelse som går ut på at de arbeider to og to. En snakker og en lytter. Jeg står bak de som lytter og gir tegn til dem om de skal være intenst oppmerksomme, eller ikke lytte i det hele tatt. Det er en øvelse som gjør at man får kjent på forskjellen det er å ha andres oppmerksomhet eller ikke. Det er enormt stor forskjell. Etter at vi har hatt den øvelsen, merker jeg tydelig at stemningen i rommet er annerledes. Det et oppmerksomhet og konsentrasjon.
Så snakker vi om hva hatytringer er, og også hvordan de kan kjennes fysisk i kroppen. Hva skjer når andre mennesker har til hensikt å få deg til å få deg til å føle deg dårlig?
Jeg forteller dem at hat og stygge ord gjør at folk kommer i forsvarsmodus - det er en tilstand som beskrives nevrologisk i en podcast om takknemlighet jeg har hørt nylig. Podcasten er fra Huberman lab, hvor hjerneforsker Andrew Hubermann beskriver vitenskapelig forskning for et allment publikum. Du kan høre podcasten her.
For å forklare hvordan takknemlighet kan måles i vitenskapelige undersøkelser, beskriver Huberman to modus: Prososialt modus og forsvarsmodus. Disse to modusene har ulike kretser i hjernen og kan måles med elektroder festet til hodet. Takknemlighet vekker pro-sosialt modus og er en slags motsetning til forsvarsmodus.
I følge forskningen som Huberman deler i podcasten er det spesielt to ting som skaper tilstanden av prososialt modus. Det ene er om et annet mennesker er takknemlig for noe du har gjort for dem - og det andre er ting som å høre om at et annet menneske får hjelp når de er i store vansker. Takknemlighet i en fortelling kan altså utløse prososialt modus i den som hører om det.
I prososialt modus fyres det av masse elektroner i hjernen og sansene blir påkoblet, man åpner opp, blir mer interessert i detaljer. Det er en tilstand av varme, flyt og empati. Det er veldig bra for oss mennesker å være i denne tilstanden, helsemessig, fysisk og psykisk.
I forsvarsmodus stivner kroppen, stemmen kan skjelve, man mister empati og interesse og på innsiden av oss skjer det en fysisk endring der kroppen dekker til indre organer. Dette er kanskje en slags fysisk beskrivelse av å lukke hjertet?
Jeg opplever at denne informasjonen blir tatt godt imot og gir mening i samtalen med elevene.
Vi går videre til deres egne opplevelser av hatytringer i hverdagen. Vi lager et slags kart med papirlapper hvor de kan plassere seg selv i der synes utfordringene er størst. Er det i klasserommet, fra jevnaldrende? I sosiale medier? Fra voksne?
Alle mener er at sosiale medier er verst, deretter tonen i klasserommet. Hvor alvorlig opplever de problemet? Jeg ber dem plassere seg selv på kartet i forhold alvorlighetsgrad. De fleste beveger seg helt eller nesten opp til maks.
Så forteller de om hvordan de opplever at det blir sagt stygge ting hele tiden; at det går an å bli vant til det, men at det også er tungt.
En av deltakerne deler en trist historie om en youtuber som har masse følgere som hater og mobber ham. Denne youtuberen føler at han ikke kan slutte å legge ut filmer, fordi han ikke tror han kan få seg noen annen jobb. Ungdommene mener at den ytterste konsekvensen av hat i sosiale medier, er selvdrap.
Vi har snakket om hvordan hatytringer oppleves i hverdagen, og nå stiller jeg et spørsmål som kanskje er vanskelig: Hvordan skulle de ønske at ting var, og hvordan ønsker de at folk skulle oppføre seg overfor hverandre?
Alle har det til felles at de ønsker seg mindre hat og stygge kommentarer, og samtalen går over til verktøy. Hva slags verktøy kan kan vi bruke?
Vi prøver oss på alternativer til et godt tilsvar på en nedlatende ytring. Det er vanskelig …
Det er kanskje ikke så lett alltid å svare for seg selv, men hva om dere kan fokusere på å stå opp for hverandre, spør jeg. Det kan kanskje ha mye å si å kjenne på støtte fra andre, lettere å takle dette om noen av dere klarer å stå sammen å være der for hverandre?
Vi har en veldig fin samtale. Jeg opplever at disse ungdommene er modne, at de har et høyt refleksjonsnivå. Det er ingen quick fix på dette, men vi snakker om vennskap, verdier, å stå sammen og å sette grenser sammen.
Vi har lett sammen etter muligheter. Jeg er glad for samtalen, men også inspirert til å gå dypere i dette. Kan jeg definere enda tydeligere verktøy, enda tydeligere motkrefter?
På vei ut snakker jeg med en dame som jobber på klubben, jeg forteller om deres beskrivelse av hat i sosiale medier og i klasserommet. Hun sier at det er kultur. En hatkultur som har vokst seg frem, og jeg ser jo at hun har rett. Det er overalt. Det kan virke som dette hatet har blitt en slags felleskultur for unge og kan treffer på alle slags vis, en slags statuskamp der alle virkemidler er tillatt om det bare virker etter hensikten: ydmykelse.
Hvis dette er en kamp, hva slags kamp er det snakk om? Går det an å kjempe for samhold og selvverd istedenfor? I så fall, hvordan?
Jeg har besøkt flere ungdomsklubber og skriver mer om det i neste innlegg.