Feltarbeid.

Kanskje vi kan møtes ved elven?


Det var Tirils forslag. Vi kjente ikke hverandre fra før, hadde kun «møttes» kort på et digitalt nettverksmøte for grønne prosjekter i Sagene bydel. Jeg var blitt så oppglødd av å høre om noe hun jobbet med at jeg impulsivt foreslo at vi skulle møtes for en prat. Noe vi så gjorde, langs Akerselva, et par uker senere.


Vi visste ikke helt hva vi skulle med hverandre, men etter hvert som samtalen utfoldet seg ble det klart at vi begge var like nysgjerrige på verden og hadde et stort, felles interessefelt. Vi delte også følelsen av å ha et slags livsoppdrag, og det kjentes som om disse angikk hverandre.


Vi snakket om villaks, økosystemer, urfolk og gamle fortellinger, om skriving, trær, barn, sang, gud, kvantefysikk og fossekall, og timene fløy. Da vi sa ha det var det besluttet, uten at vi egentlig hadde diskutert det direkte, at vi skulle videre med samtalen og gjøre noe sammen. Nøyaktig hva kjente vi oss trygge på at ville bli tydelig etterhvert.


Vi fortsatte å møtes ute i naturen, på vakre steder. Ettersom det fremdeles var pandemi på det tidspunkt, tok det en stund før jeg ble oppmerksom på at dette var noe mer enn bare et smitteverntiltak: Det gjorde noe med oss, og med dynamikken i samtalene. Det var som å ha med en uavhengig, allvitende tredjepart som støttet oss i arbeidet og hjalp oss til å fokusere.


Siden har vi hatt jobbmøter i skogen, ved sjøen, på gress eller islagte vann, under trær, i parker og en enkelt gang på kunstmuseum. Aller oftest ved Akerselva - med sine store trær langs bredden, sin brokete fortid og sin helt egen villaksbestand - der flere samarbeidsprosjekter etterhvert har blitt virkelighet.


Det viser seg - dette har Tiril lært meg - at mange trær og planter faktisk frigir små kjemikalier, kalt terpener, som bl.a. kan gjøre oss mennesker roligere, gladere og øke immunforsvaret vårt. Det er altså ikke "bare" en følelse, men et vitenskapelig faktum, at naturen påvirker oss positivt. Sånt elsker jeg!


Som de fleste mennesker jeg kjenner, kan jeg ha klare, gode dager, og mer kaotiske, vanskelige dager. Da er det alltid både lindring og svar å finne blant trestammene. Jeg opplever det samme ved havet, elven, en brusende foss, i gresset, i fuglelydene, mosen, på isen, under himmelen.


Å arbeide med Tiril er først og fremst å ta en pause fra arbeidet; effektiviteten, datamaskinen, bøkene, tangentene. Det er å dvele litt der ute et sted, la tankene løpe fritt og være intenst tilstede.


Det stille nærværet i naturen lærer oss å lytte, å puste, og å slippe nye ideer og fortellinger til. Samtalen flyter klart best sånn.


Kh Marte


PS: På fredag utgir jeg en låt og en musikkvideo som går enda litt dypere inn i denne tematikken. Det skjer såpass sjelden at det fortjener sitt eget lille innlegg, sier Tiril.

Jeg er enig. Så det får det, og det får dere. På lørdag. Følg med!


(Låta kan forhåndslagres her: https://ffm.to/ansikt ♻. )


Foto: Marte Wulff, fra diverse feltarbeid.








167 visninger