En bro til fremtiden.



Hverdagen har ramlet ned over meg som et slags jordskred, og jeg har virkelig fått bruk for alle de verktøyene jeg har for å unngå at hjernen koker over og kroppen blir sur: Pust, pauser og påfyll, alt sammen på p. Tilfeldig? Mest sannsynlig, men lett å huske i alle fall.


Som jeg har skrevet om før, bl.a. her, så er et av mine aller beste triks for å finne ro og fokus å oppsøke skogen eller havet. Eller bare et sted med gress eller fin utsikt til himmelen. For meg henger dette sammen med siste innlegg, der Tiril skrev om ulike former for kjærlighet, og å omskrive fortellingen om vår relasjon til naturen.


Jeg elsker tanken om å se på mitt forhold til Naturen som et toveis kjærlighetsforhold. Hvis det blir litt for uhåndgripelig, hjelper det kanskje å tenke at gjengjeldelsen og kommunikasjonen bare foregår på et annet språk enn ellers, et språk vi ikke umiddelbart forstår intellektuelt, men heller på en mer sanselig, intuitiv måte?


I mitt kunstneriske arbeid med klima- og miljøsaken over de siste årene, har jeg ofte, og med nysgjerrighet, forholdt meg til ideen om den ikke-menneskelige naturen som et nærvær som forventer eller ber om noe fra meg. Eller et spørsmål som krever et svar.


Jeg har tenkt at mitt svar er sang, tekst og musikk: Å forsøke å oversette og tolke det jeg ser, og opplever å få tilbake, til et følelsesspråk jeg kan formidle til andre, som i låta Ansikt.


Både Tiril og jeg har jobbet mye med å bygge bro mellom fakta og vitenskap - og mellom naturen i oss: Dødelig kropp, nerver og følelser, og den rundt oss: Luften, skogen, vann, dyr eller andre mennesker - og dette er en evig kilde til inspirasjon.


Det oppleves av og til nesten som å bli ledet, liksom dyttet forsiktig i ryggen; det at jeg bare kan rette oppmerksomheten mot noe av dette og få det jeg trenger til å skape eller motivere meg selv. Det kjennes som en gave, og det gir meg lyst til å gi noe tilbake.


Så hva er det jeg kan bidra med inn i forholdet?


Jeg tror det er det vi leter etter med Oppmerksomhetsbloggen. Denne broen vi prøver å bygge - mellom oss selv og naturen, oss selv og vårt selvbilde, oss selv og fremtiden vi ønsker oss - er også en bro mellom oss selv og andre mennesker, sånn at vi skal kunne finne hverandre og lete sammen etter måter å gi tilbake på.


På samme måte som det skjer ting med meg når jeg er oppmerksom på naturen, skjer det ting med oss mennesker når vi samler oss rundt fokus på visjoner og muligheter, håp og takknemlighet.


Fredag forrige uke var jeg med på å arrangere en møteplass der artister, kunstnere og engasjerte folk fra andre sektorer møttes og snakket om hvordan vi, som bransje og som mennesker, skal forholde oss til klima- og miljøkrisen vi alle står i nå.


Det var en kick off for det nye nettverket Spillerommet som skal jobbe for økt miljøengasjement på kulturfeltet, og vi snakket om hva vi kan gjøre, hvorfor vi må gjøre det, og hvordan vi kan slå kreftene våre sammen. Jeg har drømt om å få dette sparket i gang lenge, og det ble enda mer engasjerende, interessant og inspirerende enn jeg hadde håpet på.


Etter en panelsamtale og litt live musikk om tematikken, åpnet vi samtalen for salen. Tiril var der også som deltaker. Vi ble sittende i en stor ring, og hadde en varm og engasjert snakk der mange perspektiver og tanker ble luftet. Da det hele ble avsluttet med en impromptu diktopplesning fra en de andre deltakerne, var det flere enn meg som var rørt. Jeg tror de aller fleste gikk derfra med en følelse av at alt var mulig. Og at vi kan være med på å få ting til å skje.


Etter at det offisielle programmet var ferdig, ble noen av oss sittende igjen, og et helt spesielt øyeblikk oppstod mens vi snakket om konserter på grønne tak. Da min kollega Einar sa han så for seg at jeg skulle spille konsert på et sånt tak, assosierte Tiril til viltbroer - altså grønne broer for dyr, for at de skal kunne krysse trygt over motorveier som stykker opp leveområdene deres - og sammen manet vi frem bildet av en enorm grønn bro som ble til under føttene mine mens jeg gikk og sang.


Alle lo, jeg tror vi så for oss akkurat det samme storslagne, litt Disney-aktige bildet, og det var påtagelig hvordan dette løftet både stemningen og motet vårt enda mange hakk.


Tiril og jeg ble i alle fall inspirert til å gjøre mer av ting som dette, og har laget et felles fortellingsverksted med musikk for voksne kalt Hvordan skal fremtiden se ut?

Verkstedet er i stor grad basert på feltarbeid til denne bloggen, og jeg tror vel ikke jeg avslører for mye hvis jeg svarer på tittelen med å si at det, det er opp til oss mennesker og hva vi bestemmer oss for å bidra med i forholdet til våre omgivelser.


Kjærlig hilsen Marte


PS: Hvis du er nysgjerrig kan du altså lese mer om kurset her. Ta gjerne kontakt hvis du er interessert eller har spørsmål.


Foto fra Fagdag om kulturens rolle i det grønne skiftet: Ola Rosenlund

Regnbuefoto: M. Wulff






82 visninger