En åpen dør


Foto: TB, Vår Frelsers gravlund, 13. juni 2022


I dette innlegget vil jeg trekke noen linjer tilbake i tid, til bloggposten Our Grand Narrative Of Self - som var starten på en prosess om å rydde i eget selvbilde - men også enda lenger tilbake, til en hendelse jeg stadig vender tilbake til og som har formet meg i stor grad.


Akkurat nå, har prosessen nemlig ført meg hit, til kirkegården Vår Frelsers Gravlund. Til Mikaels gravsted.


Hvis det er noen som leser denne bloggen for første gang, så er dette en pågående samtale mellom Marte Wulff og meg, der vi diskuterer veien mot et liv og en verden i samspill med naturen. Denne sommeren jobber vi med vårt eget selvbilde. Vi rydder og zoomer inn. Hvor er det egentlig mønstrene våre kommer fra?


Både Marte og jeg skriver morgensider. Det er tre sider fri skriving hver morgen. Denne skrivingen er en viktig del av det å være i prosess, i å kontinuerlig undersøke, utforske, rette oppmerksomhet mot ting som kjennes viktige.


For en god stund siden hørte jeg på den danske podcasten Det ukendte. Den handler blant annet om en mann med ukjent identitet som levde helt utenfor det danske samfunnet. (Her er podcasten: anbefales! https://open.spotify.com/show/2z10qD40qwZiQuGukMQf0b)


En ting jeg likte veldig godt, var at journalisten var åpen om egen prosess. På et tidspunkt slet hun med å komme videre i historien hun jobbet med. Da brukte hun et bilde, eller en metafor, som snakket til meg: Hun åpnet en dør og bestemte seg for at historien skulle komme til henne.


Det som kom da, var en helt annen historie. En historie fra hennes eget liv om en god venns selvmord og et behov for å finne ut mer om ham og deres forhold.


Det som satt igjen hos meg, var først dette bildet av en åpen dør og en historie som skulle komme til henne, men også selve historien om hennes venn og det han hadde vært gjennom.


Jeg skrev disse setningene i min notatbok og denne dørmetaforen dukket opp:


En åpen dør

mot hva?

Mot en som tilhører tiden

før det skjedde


Det kjentes som det var en historie fra mitt liv som det var helt nødvendig for meg å forholde meg akkurat nå. En historie om noe jeg ikke taklet så bra.


Kan jeg gå tilbake til tiden før det skjedde?


Kjære Mikael.


Du har vært med meg siden jeg møtte deg, men aller mest som et minne jeg ville rømme fra. Jeg har sett deg gjennom hvem jeg var i møte med deg. Hvem jeg var da du gjorde dette og dette. Men hvem var du? Siden det er jeg som skriver og mine øyne som ser, vil det kanskje likevel handle mye om meg, men jeg har et oppriktig ønske om å forsøke å se deg, etter alle disse årene.


Det var nyttårsaften 1995. Jeg hadde tatt på en mørkeblå kjole med med beige tulipaner på og rød leppestift. Vi holdt på å gjøre oss klare til å dra på middag til noen venner av deg. Du sa: Jeg elsker deg.


Senere, mens vi var på kjøkkenet på festen og lagde kyllingsuppe, sa du: Jeg vil at vi skal klare dette.


Hva var det vi skulle klare? Var det å være foreldre sammen? Var det du som skulle klare å bli forelder til et barn til? Akkurat den dagen sa du at du ville at vi skulle klare det, men det var andre stunder hvor du sa at du ikke trodde du ville klare det.


Du var danser og hadde vært med på en oppsetning av en midtsommernattsdrøm på Nordic Black Theatre. Du var med i et dansecrew, men du hadde også problemer med å skaffe jobber. Du var 20 og hadde allerede en sønn på 3 år.


Jeg var 22 og jobbet i Morgenbladet, var ofte travel og hadde mye å gjøre. Jeg elsket jobben min. Jeg husker en setning jeg sa til deg: Jeg er så busy. Jeg tror jeg sa det flere ganger som en slags spøk. Den var antagelig ikke så morsom.


En dag du hadde vært hjemme hos meg mens jeg hadde vært på jobb, fortalte du meg at du hadde tenkt på forskjellige måter det gikk an å ta livet sitt på. Jeg husker at du sa det til meg, men jeg kan ikke huske at jeg reagerte. Jeg tror ikke jeg klarte å respondere på det du sa. Det ble bare ord.


Vi kjente hverandre litt fra før, da vi tok en kaffe sammen den høsten. Du flørtet og jeg tenkte; vi er altfor forskjellige, dette er ingen god idé. Men jeg ble med deg ut likevel.


På et tidspunkt bestemte jeg meg for å gi deg min oppmerksomhet, tillit og være sammen med deg. Ga jeg deg min kjærlighet? Ga du meg din? Hvem var vi for hverandre?


Du hadde stand-up show for meg, vi lekte mye rare leker, også ute i snøen, du skrev intense dikt og lagde lysskulpturer av speil og glass. Ting tok ofte av og vi lo mye.


Kanskje var vi egentlig mer barn enn voksne, to mennesker som var såret på hvert sitt vis og ikke hadde grensene helt på plass?


Du hadde en mor som hadde det vanskelig, en storebror i fengsel, en far du hadde lite kontakt med.


Når vi var sammen hadde vi vår egen verden, som var et fint sted. Vanskelighetene var på en måte et annet sted.


Jeg var opptatt av tillit og hengivenhet og jeg tror at jeg ga mye av meg selv til det oss som fantes i de månedene, fra høsten 1995 og gjennom første del av vinteren. Men så var det det at jeg ble gravid.


Det var tidlig januar. Jeg isolerte meg og tok avgjørelsen alene. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte, jeg bare gjorde. Du kom på besøk til meg og jeg fortalte hva jeg hadde bestemt meg for. Du sa: Da er vi bare venner. Vi spiste godteri og leste tegneserier. Du sovnet på sengen min.


Jeg var på sykehuset. Da jeg våknet var jeg kvalm. En sykepleier kom med Mariekjeks. Jeg tenkte at hun skulle ha hett Maria.


Din beste venn ringte meg 30. januar, 21 års-dagen din. Han fikk ikke tak i deg. Visste jeg hvor du var? Jeg visste det ikke.


En uke senere satt jeg barnevakt for datteren til en venninne av min mor. Jeg ringte deg fra telefonen i huset hennes. Jeg husker ikke så mye av hva vi snakket om, men du virket glad. Jeg trodde at min mors venninne kom hjem og sa jeg måtte legge på. Jeg spøkte og sa: Jeg er så busy.


Hun kom ikke hjem. Hun ringte og spurte om jeg kunne overnatte. Jeg hadde ikke lyst, jeg følte meg urolig, men jeg sa ja. Uroen fortsatte mens jeg sov på gjesterommet hennes den natten, og jeg hadde sterke smerter i magen. Det var en forferdelig natt.


Jeg er så busy, de fire siste ordene jeg sa, kvelden 6. februar 1996 som var din aller siste.


I begravelsen hadde jeg på en sort kåpe som du hadde kjøpt til meg i en bruktbutikk på Grünerløkka. Kirken var helt full. Du hadde stor en vennekrets. Mange av dem var nære venner som var viktige for deg og du var viktig for dem. De arrangerte både minnestund på Gamle Rådhus og en danseforestilling på Rockefeller for å minnes deg.


Du var utadvendt, kreativ, en dyktig danser, flink til å stå på hendene og en god venn for mange.


Kanskje var det slik at du manglet noen strukturer i livet ditt som gjorde at alt kunne kjennes uoverkommelig?


Jeg vet ikke hva du gikk gjennom, hvordan det var å være deg. Eller hva som fantes i ditt mørke, hvorfor mørket var så stort, så stort at det å ikke leve kjentes som det beste valget.


Jeg tenkte aldri på deg som en jeg skulle hjelpe. Jeg bare var i den verden vi hadde sammen til jeg valgte den bort.


Jeg tenker noen ganger at jeg ga deg hele min oppmerksomhet. Hvor godt det kan være å få noen andres oppmerksomhet rettet mot seg, og hvor vondt det kan være når den ikke er der lenger. Jeg vet ikke om det var sånn for deg.


I innlegget Our Grand narrative of Self 9. juni 2022, skrev jeg blant annet dette om meg selv og egne mønstre:


"Jeg så at en side som har vokst seg sterk i fravær av integriteten har vært en slags “pleaser”: En person som går utover egne evner eller grenser for å tilfredsstille andre, uten å nødvendigvis få noe positivt igjen for det. Skulle dette være fortellingen om meg? Denne "pleaseren" er virkelig ikke noe jeg trives med. "


I denne prosessen ser jeg ett mønster hos meg som det er vanskelig å beskrive. Det er noe med å bygge en illusjon i møte med et annet menneske. Det er en ubevisst prosess som handler å se den andre personens drømmer og forsøke å skape noe ut av dem. En prosess der den andre er viktigere enn meg og jeg kan gi hele min oppmerksomhet til dette.


Jeg spør meg selv: Er dette som er "pleaseren?"


Hvis noe egentlig er en illusjon, helt eller delvis, kan det også briste. Så tilbake på gravlunden etter alle disse årene vil jeg gjerne si unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke så deg bedre. At jeg ikke var et helt menneske i møte med deg. Jeg så deg, men jeg så ikke hele deg. Jeg var der, men jeg var der ikke med hele meg. Og kanskje kan jeg også si unnskyld til meg selv, for at jeg ikke forsto meg selv bedre.


Kan jeg åpne en dør tilbake i tid? Kan jeg se deg nå som den du var da?















214 visninger