Den gjennomsiktige trappen





Visste du at Akerselva i Oslo er en av svært få storbyelver i verden som har sin egen bestand av villaks?


Hver eneste høst kommer det store laks svømmende inn Akerselva, midt i Oslo sentrum, for å gyte. Det gjør det på det samme sted de selv ble født tre år tidligere, så langt opp elven som de kan komme. I mellomtiden har de vært i arktis for å spise seg fete på den næringsrike maten der, og nå er de voksne. Voksen laks svømmer motstrøms, og de kan hoppe!


Når de kommer til det store fossefallet ved kunsthøyskolen på Grünerløkka er det stopp. Det er rett og slett for høyt. Hvis du besøker dette stedet til rett tid, kan du se kjempestore laks som hopper flere meter opp i luften for å komme videre, men etter noen dagers utrettelig forsøk gir de opp og slår seg til ro. Da ligger de side om side i og “trår vannet” der de snart skal forplante seg, for å slutte ringen, som siste post på livets program.


Vi vil gjerne formidle gode eksempler på det denne bloggen handler om, nemlig å se for seg fremtiden man ønsker seg og skape nye fortellinger. Dette er store, abstrakte ord som kan virke vanskelige å gjennomføre i praksis. Derfor vil deler vi nå litt fra et av våre felles, helt konkrete prosjekter, nemlig aktivitetsdagen Elvas stemmer, som vi har holdt for skoleklasser som del av DKS Oslo (Den Kulturelle Skolesekken) de siste to årene.


Opplegget går ut på å tilbringe noen timer ved Akerselva sammen med elevene, der vi snakker om fremtidsvisjoner, naturkjærlighet og dyrelivet i elva. De får oppleve sang og musikk, natur, lek og historier, og til slutt lager vi en helt ny fortelling sammen med dem.


Mens vi sitter der sammen i en ring rett ved elva som flyter forbi, forteller vi om hvordan det var akkurat der for omtrent 100 år siden. Elva lignet den gang en stinkende spygrønn velling, fordi den tok imot industriavfall fra fabrikkene langs elva og også innholdet i byens kloakkrør, som ble sluppet rett ut i det rennende vannet.


På samme tid levde forfatter Oscar Braathen i dette området, og han skrev mye om livet til arbeidsfolk på fabrikkene. Oscar beskrev Akerselva som “En grågul, skitten elv som gled sakte og makelig gjennom byen og forpestet lufta for folk.” Der vi sitter, kan vi se for oss at han har stått samme sted 100 år tidligere og måttet holde seg for nesa av stanken fra elven.


Men Oscar Braaten skrev også om en visjon han hadde for fremtiden: En dag skal elva bli ren. Den skal være omgitt av parker, trær og gangveier, og innbyggernes forakt for den skitne Akerselva ville bli snudd til kjærlighet og stolthet.


Nå som elva er 8,2 kilometer med rent vann, omgitt av parker, gangveier fra Maridalen ned til sentrum, badeplasser, ender, bevere, syngende fossekall, elvemusling og ikke minst villaksen som svømmer på sin ville ferd opp elva hver høst, kan vi ikke da si at vi sitter midt i Oscar Braatens oppfylte fremtidsvisjon? Vi spør elevene, og de er enige; det kan vi absolutt si.


En forurenset og forsøplet elv ble endret gjennom stor felles innsats: Kunstnere, arbeidere, næringslivsleder og politikere gikk sammen om å rydde opp, og med oppmerksomhet, arbeid, penger og planlegging ble den rene elven virkelighet. Kanskje startet det hele med Braathens visjon?


Vi forteller også elevene om vår egen visjon: At det skal bli bygget en laksetrapp ved det store fossefallet, så villaksen kan kommer seg videre inn i bydel Sagene. Laksen er viktig for resten av elvas dyreliv og økosystemer, og bestanden må opp. Vi ser for oss at denne laksetrappen skal være gjennomsiktig, slik at vi mennesker på land kan se laksen hoppe videre på sin ferd, opp og lenger inn i byen vår. Det kan bli en stor attraksjon for byen hver høst - å stå på bredden og ta den imot når den er tilbake fra sin lange reise i Arktis.


Før vi gjør oss klare til å gå de to kilometerne ned til fossen vi snakker om, gjør Tiril en øvelse med elevene. Hun forteller at mennesker og dyr er ganske like når det gjelder sanser, følelser og instinkter. Vi mennesker har bare veldig mye mer grå hjernemasse, og det gjør at vi tenker mer enn dyrene - på godt og vondt. Det kan være slitsomt, men det er også det som gjør at vi har fantasi og kan forestille oss ting som ikke finnes. Med lukkede øyne ser vi for oss hvordan det er å være små laks som lever sin første tid i elva. På et tidspunkt, når alle sammen instinktivt vet at tiden er inne, samles vi til en stim og flyter sammen ut av elva og ut av Oslofjorden, der vi vender nesen nordover hele veien til Arktis. Underveis ser og hører vi niser, delfiner, blåhvalens tusen mils sang og mange av havets skapninger som også kommer til Arktis over verdenshavene.


Når vi litt senere faktisk står ved fossen på Grúnerløkka og ser “oss selv” som voksne laks, sprelle og hoppe i skumsprøyten fra det ville fossefallet, kommer det begeistrede tilrop for hvert hopp, både fra oss og elevene.


Mot slutten av dagen lærer vi elevene en sang som Marte har laget om elven, inspirert av all sangen som finnes i naturen og dyrenes verden.


Hjerter slår og vannet renner

vi er alle elvas stemmer

alt som lever, her ved bredden

synger samme sang.


Sola skinner, endene letter og lander, elva renner forbi oss. En barnehage på tur stanser for å høre på sangen. En mann med langt skjegg, hatt og frakk setter seg på en benk i nærheten. En annen mann stanser og beveger seg til sangen som sprer seg ut i landskapet.


Kjærlig hilsen Marte og Tiril


Elvas stemmer er en del av Akerselva-trilogien: Game of Trees, Elvas stemmer og Å lære å tenke som elven.


Vi lager også et lignendene verksted for voksne. Det kan du lese om her




87 visninger