Blindsoner, jeg?

Å navigere etter indre landemerker.

Foto: M. Wulff


Et mål for denne bloggen er å lete etter alternativer til etablerte “sannheter” eller fortellinger som begrenser oss til bestemte verdensbilder og tingenes nåværende tilstand, der menneskenes vekst overskrider naturens tålegrenser.


En teori vi leker med, er at den samme endringen og bevisstgjøringen som kreves av menneskeheten som gruppe, også må skje i hvert enkelt individ.


Dette er bakgrunnen for at vi setter prosessen med å se for oss en fremtid i samspill med naturen i sammenheng med å jobbe med oss selv. Det er kanskje også et litt mer overkommelig sted å starte.


Har vi noen begrensende fortellinger om oss selv som bør kikkes nærmere på?


Du som leste forrige innlegg fikk med deg at jeg skulle teste rydde-i-selvbilde-modellen som Tiril beskrev der og komme med en tilbakemelding. Det ble til dette innlegget.


Kort fortalt går modellen ut på å først konkretisere hva man ønsker seg og hvem man vil være, deretter identifisere hva som ev. står i veien for å oppnå eller være det, og til sist rette oppmerksomheten mot hva man selv kan gjøre for å overkomme den motstanden.


I arbeidet, som bestod i å skrive fritt om hvert av disse emnene i ca 25 minutter, oppdaget jeg at jeg har flere historier om meg selv som jeg tror på, men som jeg - til tross for at jeg har fortalt dem til meg selv så lenge jeg kan huske - verken kan verifisere eller intellektuelt stille meg bak.


Jeg skal trekke frem to av dem, for kanskje er jeg ikke alene om å ha akkurat disse?


Den ene fortellingen, er at enkelte følelser ikke er ok å gi uttrykk for, og derfor må holdes inne. Sinne er den aller farligste, og sårbarhet - det vil si å trenge eller be om noe viktig fra en annen - er en sterk nummer to.


Den andre fortellingen, er at jeg og mine behov eller ønsker ikke er så viktige, og derfor ikke trengs å tas hensyn til eller prioriteres.


Mener jeg dette? Nei. Tror jeg på det likevel? Absolutt. Men hvorfor?


Det lukter inngrodde mestringsstrategier og blindfelt lang vei.


Siden jeg vet at sånne strategier gjerne dannes i barndommen, hadde jeg plutselig et konkret sted å lete: Jeg skrev ned alt jeg husket fra oppveksten som kunne relateres til en opplevelse av å ikke være viktig eller verdt å prioritere, og til undertrykking av bestemte følelser, og fant adskillige situasjoner der jeg som liten logisk kan ha konkludert med de nevnte fortellingene.


Når jeg så det skriftlig, var det ikke så vanskelig å sette ting i sammenheng. Og ikke overraskende kunne jeg spore det meste tilbake til relasjonen med mine foreldre:


Jeg hadde enorm respekt for mamma og pappa som liten. Jeg så på dem som gode, ansvarsfulle mennesker med viktige jobber, som gav av seg selv og betydde mye for mange mennesker. Det gjør jeg fortsatt.


Min mor var lærer og hadde en enorm kapasitet sosialt og fysisk, men bekymret seg mye og drev nok litt rovdrift på seg selv. Det betalte hun for med å ligge utslått i dagevis i et mørkt og kjølig rom med migrene. Det kunne slå ned når som helst, også på julaften eller en skoleavslutning. Da tålte hun hverken lyd eller lys, og jeg listet rundt i huset, gikk med vann eller eplebiter til henne og klarte meg selv, samme hva som ellers sto på i mitt liv.


Min far var psykolog og hadde kontor og klienter hjemme. De hadde det vanskelig og trengte hans hjelp, så hver tirsdag og torsdag gikk fremmede inn og ut av huset hver time. Da listet jeg rundt og holdt meg ute av syne, tok ikke plass og ba ikke om noe. Jeg klarte meg selv, samme hva.


Foreldrene mine kranglet aldri så vidt jeg så, og jeg fikk aldri kjeft, for jeg gjorde aldri noe som vekket negativ oppmerksomhet. Tanken på å skuffe eller såre dem var for uutholdelig. Når problemer eller motstridende følelser etterhvert dukket opp, passet jeg nøye på å holde det skjult for dem.


Om jeg husker ting helt riktig er ikke sikkert, men det er heller ikke så viktig. Opplevelsene har vært reelle nok til at det har utviklet seg en taktikk for å unngå skuffelser og følelser av avvisning: Jeg er ikke så viktig, og skal derfor heller ikke forvente å bli prioritert eller føle meg viktig. Dersom jeg gjør meg selv mindre og det jeg gjør uviktig, eller bare tar ansvar for alt selv, slipper jeg også skuffelsen over å føle meg sviktet, avvist, ikke prioritert eller tatt hensyn til.


Hvis jeg i tillegg skjuler mine mindre sjarmerende sider - som mitt store ego, mitt sinne, mine lyster og mine merkelige innfall - får jeg kjærlighet og positiv oppmerksomhet, og vips, der har jeg et par skuddsikre fortellinger som fortsatt virker i meg.


Problemet er bare at de virker mot sin hensikt. Jeg vil nemlig gjerne bli sett og elsket for den jeg faktisk er. Hvordan skal det være mulig hvis den jeg viser frem til andre er en pyntet, nedslipt, redd eller kjedelig versjon som ikke har plass til hele meg?


Å oppdra et barn er å sette varige spor etter seg i et annet menneske.


Da mener jeg ikke biologisk, det er ikke alltid tilfelle, men å være forelder innebærer å påvirke et annet menneskes selvbilde i svært stor grad. Vi går utover barna våre, på godt og vondt.


Så snart vi blir født begynner vi å ta opp i oss erfaringer om verden og menneskene rundt oss. Som helt små har vi bare andres respons å gå etter når vi skal navigere.


Det vi får god respons på, altså det vi opplever at skaffer oss det vi trenger aller mest, som næring og nærhet (les kjærlighet), tar vi med oss videre.


Det som ikke fremelskes av våre primære omsorgspersoner, legger vi raskt av oss om vi kan, eller vi gjemmer det bort. Det er barnets medfødte overlevelsestriks, og dermed har vi alle latent i oss en tendens til å måle vår verdi ut fra andres mening om oss.


Resultatet kan bli voksne som ikke har en klar fornemmelse av seg selv, sine evner, verdier og ønsker. Voksne som har lært å holde seg selv tilbake, skjule “svakheter” og undertrykke følelser som er viktige når det kommer til ting som grensesetting, integritet og selvrespekt.


Sånt tar tid å avlære, og selv jobber jeg fortsatt med saken.


Jeg elsket og elsker fortsatt mine foreldre, og har fått utrolig mye fint med meg fra dem som jeg er dypt takknemlig for og prøver å gi videre til min egen datter. Men de hadde sine egne fortellinger, og sine foreldres avtrykk i seg, slik min datter har mitt.


I dette finnes stoff til adskillige fremtidige blogginnlegg, men poenget her, er at så snart jeg så hvilke historier jeg hadde laget og hva som lå bak, var det lettere å se hva jeg kunne gjøre med det; hvor jeg kunne finne min motkraft.


Derfor tester jeg nå ut en ny strategi:


Hver gang jeg kjenner at jeg holder meg tilbake, eller forventer å bli skuffet eller avvist og derfor begrenser meg selv i stedet, skal jeg stoppe opp og anerkjenne frykten som ligger bak.


Jeg skal spørre meg selv om det faktisk er noe å ta hensyn til, eller bare rester fra en velment men utdatert strategi jeg ikke behøver lenger. Hvis svaret er det siste, skal jeg prøve å gi slipp på den og komme tilbake til det første spørsmålet i Tirils modell: Hva ønsker jeg meg, hvem vil jeg være?


Jeg vil være fryktløs, fri og i kontakt med hele meg selv. Da må jeg være ærlig, både med meg selv og andre. Tenk om det jeg kaller svakheter bare er en annen avskygning av mine styrker? Da vil det å gjemme dem bort gjøre meg fattigere.


Kjærlig hilsen Marte




(PS: For et lydspor til dette innlegget, sjekke gjerne ut plata Utlengsel (2014). Tiril gjorde meg oppmerksom på koblingen. Sett i retrospekt er den kanskje et eneste stort forsøk på å stå i egen svakhet:

https://open.spotify.com/album/4c2vLYADc1wEAHZ9Tb4V8s?si=xB3mTys3RqyN8_h6j6tlbA



239 visninger