Å glemme noe lurt (for tusende gang)


 

Foto: M. Wulff, Kjerringvik


 

Jeg har fortsatt ferie (fordi min datter har det), så jeg benytter anledningen til å skrive litt om viktigheten av å ta pauser og zoome inn på verdens skjønnhet; en “lekse” jeg har lært etter å ha hatt litt for høye forventninger til hvor mye arbeid jeg skulle få gjort i min egen ferie, f.eks. på en uke med en venn i et stort hus i nydelige omgivelser utenfor Larvik.


Det er muligens en enslig forsørger-skade at alenetid er jobbetid? Dette med å tillate meg selv å ikke gjøre noe “nyttig” havner i alle fall definitivt i min blindsone av og til.


De første dagene i huset var jeg overalt i tankene på leting etter veien videre fra Tirils forrige blogginnlegg og vårt felles arbeid med å identifisere og se nærmere på egen fortid og fortellingene vi har hatt om oss selv.


Jeg ventet på den tydelige inspirasjonen som vanligvis kommer, liksom stirret på et tomt sted der det pleier å dukke opp. Men ingenting kom, eller rettere; alt for mange ting kom, samtidig, og det ble fullt kaos i hodet.


Som både jeg og Tiril har skrevet om tidligere, jobber vi med nye fortellinger om hvem vi er og hva vi vil, både individuelt og kollektivt. En av mine utfordringer til meg selv, er å gjøre ting jeg er redd for og ikke holde meg selv tilbake når noe kjennes riktig eller viktig.


Det har derfor vært en intens vår og sommer, og jeg har store planer for denne høsten som har virket så langt unna, men som nå plutselig nærmer seg i litt for stor fart.


Jeg har laget en ny plate som står på stuegulvet i fire kasser og venter på at jeg skal bli klar til å gi den ut. Det er et relativt eksperimentelt konseptalbum om et menneske i møte med klima- og miljøkrisen og kunstens mulige rolle, intet mindre. Jeg tar med andre ord noen skritt bort fra popmusikken, og materialet skal faktisk danne utgangspunkt for en teaterkonsert som ikke finnes ennå.


Tanken med det, er å trekke en parallell til hvordan jeg tror vi som lever nå må konkretisere og se for oss den fremtiden vi ønsker oss og hvem vi vil være, og begynne å bevege oss i den retningen. Det er lettere å gi slipp på dagens narrativ hvis vi har en tydelig og positiv fremtidsvisjon å bevege oss mot, og der har jeg altså denne teaterdrømmen. Jeg har aldri skrevet dramatikk før og er livredd, men vil jeg ha flere plan å spille på kunstnerisk, må en gang være den første.


I tillegg jobber jeg med å starte et bærekraftnettverk for kulturbransjen, forsøker å ferdigstille en roman - noe jeg heller aldri har gjort før men alltid har drømt om - og så smått tatt opp improteater, som jeg har hatt lyst til men fryktet siden gymnaset, da jeg heller ville dø enn å sette meg selv i en sånn situasjon.


Det er med andre ord mye som skjer, mye som skal falle på plass og mange bekymringsmuligheter, og i huset i Larvik glemte jeg det jeg har glemt så ofte før:


Noen ganger kommer ikke ideene eller klarheten før jeg legger arbeidet vekk og tar en pause fra eget hode; går og bader, løper en tur og ser hvor mange treslag jeg finner (og har lært meg navnet på i sommer!), ligger på gresset, plukker bringebær barbeint, snakker med en venn, tegner (som en trettenåring), leser en bok eller setter meg og ser på svalene som fanger insekter mens sola går ned.


Heldigvis, mot slutten av uka, ble omgivelsenes skjønnhet; skogen, bærbuskene, fruktsalaten, flaggspetten, grønnspetten og den syngende dua, rådyrene, de mange utrolige badestedene, svabergene, hoppemulighetene ut i klart vann (med eller uten brennmaneter ) og kveldshimmelen, rett og slett for presserende. Vi la arbeidet bort og gav oss hen, etter en lang samtale om hvordan pausene også en del av arbeidet, og konklusjonen: Det indre arbeidet med prosessering og integrering er like viktig som det ytre, konkrete.


Og det var altså ikke bare en unnskyldning, men en sannhet jeg har en sterk tendens til å glemme i mitt strev for å være effektiv og utnytte tiden.


Å la nye inntrykk og innsikter synke inn og bli integrert i systemet, la en rik eller oppklarende samtale få virke i meg, hvile når jeg har vært aktiv, glede meg lenge over en fin analogi eller le gjentatte ganger av en teit vits fordi den fortsatt er morsom hver gang jeg kommer på den igjen; det er noen ganger halve opplevelsen. Og pausene, de er halve arbeidet. Minst.


Jeg skal vende tilbake til min august nå, men i neste innlegg skal jeg skrive om en av ideene som dukket opp mens jeg var opptatt med å slappe av og kose meg.


Kjærlig hilsen Marte


Foto: M. Wulff, Hem


174 visninger